Hjortesenterets blog

Hjortesenterets blog

Kvardagslivet for folk og hjort

'

Hvem var Bygstadkollas fiende?

Påskekrim 2012Opprettet av (C) Johan Trygve Solheim ma., april 09, 2012 21:57:34

Episode 5

- Hvem er denne Per Vrøvle, spør Henk. Først truer han deg med juling, men når du vil møte han stikker han til fjells? Nei, ikke vet jeg. Og jeg er slett ikke sikker på om at han bor i Stongfjorden i det hele tatt, men han må være utrolig godt informert, svarer jeg frustrert. For kanskje bor denne Per et helt annet sted? Mulig han bare har en liten fritidseiendom i Sunnfjord, og ved å følge Bygstadkolla via Internet ser han akkurat når ho passerer hans lille flekk på denne jord? Og her har han sikkert et frukttre og ei rosebuske som jevnlig blir rasert av hjort, filosoferer jeg for Henk.

Bare dager etter at Bygstadkolla er tilbake på Svanøy kalver hun nok en gang i frihet i den avsidesliggende dalen. Hun nedkommer med en velskapt bukkekalv uten noen synlige effekter etter bedøvelsen. Og det er mange som nå følger ivrig med på hennes skjebne. Helt i slutten av april (bildet) hadde vi besøk av en delegasjon fra Statens Naturoppsyn. Høvdingen selv, direktør Kai Erik Tørdal, og den lokale oppsynsmannen Tore Gundersen lytter svært interessert da Henk fortalte dem om den helt spesielle kolla. Tidligere fylkesskogbrukssjef Hans Fredrik Lauvstad, og styremedlem ved Hjortesenteret, var fylkesmannens vertskap for de selebre gjestene og kunne bekrefte at han ved flere anledninger hadde blitt oppringt av en person som ville kolla til livs. Journalist Monika Blikås og fotograf Odd Arne Olderbakk fra NRK Hordaland ble også fascinert av den dramatiske historien da de i midten av juni 2008 laget et innslag til programposten ”Ut i naturen”.

- Tenk om vi kunne ha fulgt kolla på dens vandring, sier Odd Arne. Over fjorden, de høye fjellene og inn til Bygstad og der vise bilder fra kalvingen. Det hadde blitt TV det, forteller han med stjerner i blikket. Nå må vi få opp webkamera her på Hjortesenteret, svarer Monika rolig, men åpenbart også fascinert av tanken.

Sommeren går fort og på samme måte som noen år tidligere kommer Bygstadkolla tilbake til hjortehegnet på Kvalstad like før jaktstart høsten 2008, og igjen er det Rannveig som åpner porten slik at både kolle og kalv kan komme inn til de andre dyra på fôringsplassen. Nok en gang i trygghet for de mange hjortejegerne som hvert år er gjestejegere på denne fruktbare øya. Her er godt med villhjort i skogene, og bestanden har vært økende. Det er ikke alltid så lett å se om et dyr er merka før etter at det ligger på bakken. Spesielt i tett skog og om lyset er dårlig. På den annen side vil de fleste jegere avstå fra å skyte før de er sikre, og denne kolla ser snart ut som et juletre der hun vandrer rundt med alle de merkene hun har på seg.

Høst blir raskt til vinter og det viser seg å være en riktig flott bukkekalv hun har. Henk og jeg blir enig om at denne må bli avlsbukk, og plukker også ut en annen bukkekalv født tidlig i juni 2008. Begge peker de seg ut ved å være store i kroppen og ha særlig godt lynne. De er rolige på foringsplassen og lar seg lett håndtere i forbindelse med veiing, merking og parasittbehandling. Og kunder til dem har vi også. Her er mange som ønsker nytt blod til hjortehegnene sine. Alt faller kanskje på plass igjen nå som Bygstadkolla på nytt har kalvet på Svanøy? Håpet lever utover våren 2009, men så viser det seg at det er en feil i GPS-klaven. Den har sluttet å sende og jeg tar opp kommunikasjonen med overingeniør Morten Heim ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA). Han er ekspert på slike sendere, og har også ansvaret for driftingen av NINA sine nettsider for dyreposisjoner. På deres nettsider kan alle som ønsker det følge Bygstadkolla sine vandringer, men i løpet av vinteren er signalene opphørt, og hun har tilsynelatende stått helt stille på samme sted i flere måneder – i hegnet på Norsk Hjortesenter. Vi jobber intenst for å finne feilen, men konklusjonen blir at senderen må til Tyskland for reparasjon. Og det nærmer seg snart tid for kalving igjen. Vi venter på at en ny sender skal komme per post slik at vi kan ha en på kolla i fall hun stikker av mens den andre er på service. Tiden går og når den nye senderen endelig ankommer med postbudet en morgen tidlig i mai måned, er kolla igjen som sunket i jorden. Og denne gang hjelper det lite å logge seg på nett. Kanskje har hun bare stukket seg ut for å kalve på Svanøy. Men så tidlig i mai? Vi velger uansett å avvente med å varsle om at kolla kan være på veg tilbake til Bygstad.

- Hadde ho passert denne Per Vrøvle ville han vel ha ringt deg igjen, spør Henk en dag jeg kommer til kontoret. Ja du kan være helt trygg, sier jeg lavmælt. I alle fall om han er på stedet. Men jeg kan ikke vente her lengre nå, for jeg skal til Trondheim de nærmeste dagene. Vi får bare krysse både tær og fingre, sier jeg mens jeg pakker PC og dokumenter i reiseveska.

Vel fremme i Trondheim den 20. mai møter jeg Reidar Andersen og William Fagerheim. Jeg nevner ikke denne historien, for jeg håper i det lengste at kolla fortsatt er på Svanøy. Reidar er forsker ved Vitenskapsmuseet i Trondheim og William daglig leder for Mind The Gap. Sammen med dem har jeg i flere år nå jobbet med et scenarieprosjekt som blant annet skal lede ut i en nasjonal strategi for hjorteviltforvaltning. Den 21. mai har vi møte med en hel gruppe fra Direktoratet for Naturforvaltning, og midt i dette møte ringer det.

- Kjem du ikkje og hentar kolla di i dag, skyter eg ho! Eg har ringt han Løseth og lensmannen er og varsla. Og styret ditt har fått beskjed. Berre so du veit da.

Jeg forklarer at det ikke er mulig for meg å hente kolla, eller andre fra Hjortesenteret for den saks skyld, fordi jeg ikke er tilbake fra Trondheim før om flere dager. Og så begynner telefonene å ringe tett.

- Hei det er Leiv Jørgen Løseth. Det er visst ei kolla som tilhøyrer dykk og som har irritert ein kar over lengre tid her.

Leiv Jørgen er landbruksrettleiar og viltforvaltningsansvarlig i Fjaler og Askvoll kommuner. Jeg prøver å forklare saken og at vi lite kan gjøre, men at han i alle fall må sørge for at det utstedes et skadefellingsløyve før dette blir politisak. Og så ringer det på nytt.

- Hei, det er Hans. Eg har fått ein telefon frå ein heller sint person, vil eg seie. Kolla di er visst i ferd med å øydelegge avlingane og hagane til folk. Er det noko du kan gjere?

Til sist var det trolig bare lensmannen som ikke ringte. Eller kanskje gjorde han, eller hun, det inne mellom alle de andre. Møtet jeg skulle være en viktig del av blir satt til side, for jeg har mer enn nok med å forholde meg til alle telefonene som kommer inn. Jeg får senere på dagen en telefon om at kolla er skutt. Skutt bare dager før hun skulle kalve, og slik sett ble det to hjorter i en smell, tenker jeg. Noen dager senere får jeg vite at slaktet ble solgt til Jarl Iversen ved Bakke Gardsmat og Viltslakteri i Holmedal. Jarl, gründer og en svært så foretaksom person, hadde lang tid i forvegen mottatt en bestilling fra Åmot Gard, eller Operagarden som den også kalles. Her skulle selveste Dame Kiri Te Kanawa opptre, nærmere bestemt 4. og 6. juni 2009, og Jarl kunne med stolthet levere et helt perfekt mørnet og ferskt hjorteslakt til dette helt spesielle arrangementet.

Kanskje en verdig avslutning for en hjort? Hva mer kan ei kolle oppnå enn å få æren av å havne på en ordentlig verdensstjerne sitt festbord? Trolig servert med fagre ord i menyen om at dette var ekte villhjort fra Sunnfjord. Vill kunne vel ikke akkurat Bygstadkolla kalles, og faktum er at hun ikke var 10 år da hun ble felt, men om lag 15 år. Og det er med koller som med kvinner, de blir bare bedre og bedre med årene. Jeg er i alle fall helt sikker på at Dame Kiri Te Kawa og vertskapet ved Operagarden hadde en gastronomisk opplevelse, men lite visste de at det var selveste Bygstadkolla de spiste før jeg et år senere fortalte denne historien til Steinar Sørli og Yngve Brakstad Leknes.

Om noe kunne vært gjort annerledes? Helt sikkert, men det er ofte lettere å se i ettertid enn når en selv står midt oppe i en slik hendelse. Og i den grad jeg er skuffa, så er det over at enkelte mennesker kan være så lite tolerante som denne historien viser. Og selv om Bygstadkolla vil leve i tankene mine for alltid, kommer jeg fortsatt til å jakte til min siste dag eller så lenge helsa holder. Det er etter mitt syn fullt mulig å ha respekt, kall det gjerne kjærlighet, til dyr og natur og likevel være jeger. Det er ingen motsetninger ved det, heller tvert om. Å dyrke naturen og å høste fra den er en måte å vise respekt for den på. Og på mitt og min families middagsbord ønsker jeg å servere det naturen har å by så ofte det lar seg gjøre. Og det vi ikke kan høste selv kan vi bytte til oss, eller i dagens samfunn kjøpe, fra andre.

Men det var opprinnelig tre koller fra Sognli. Hva skjedde med de to andre? Se det får du lese om en annen gang. Om noen har lest denne historien og har bilder av Bygstadkolla, er vi svært interessert i å få tilgang til disse. Kanskje kommer denne spesielle hjortens liv mellom to permer en gang, og kanskje blir akkurat ditt bilde viktig for å illustrere fortellingen. Eller er du god til å tegne og allerede har sett for deg gode illustrasjoner? Du er uansett hjertelig velkommen til å sende illustrasjoner eller bilder til hjort@svanoy.com

Ha en strålende vår!

Hvem var Bygstadkollas fiende?

Påskekrim 2012Opprettet av (C) Johan Trygve Solheim sø., april 08, 2012 21:57:32

Episode 4

Bygstadkolla og kalven vandrer stort sett mellom Grimelid og Stongfjorden, men noen ganger tar de en lengre tur og utforsker andre områder. De blir ofte lagt merke til, og bilder dukker fra tid til annen opp i lokale medier, som avisa Firda og Firdaposten. NRK Sogn og Fjordane viser også Bygstadkolla interesse, og hun er omsnakket selv i regjeringskvartalet. Sommeren 2007 var hun tema under en pause i en regjeringskonferanse, der Heidi Grande Røys kunne fortelle statsministeren om den helt spesielle kolla. Så det er ingen tvil om at hun er blitt en riktig kjendis. Det er allerede blitt slutten av januar 2008, og en sen ettermiddag ringer det på kontoret.

- Du får komme og hente kolla di snarast. Ho er ein sann plage, og du må vere klar over at det er mange som er forbanna på deg. Vi veit kvar du bur, klikk.

Stemmen i andre enden bærer tydelig preg av en person som er strekt alterert, og nesten andpusten bare av ren aggresjon. Mine forsøk på å få i gang en hyggelig samtale, og med et lite håp om forståelse for hele situasjonen, blir bare avvist med det som best kan oppfattes som en monolog. Det blir endog fremført trusler. Hva gjør jeg nå? tenker jeg. Skal jeg vente litt til i håp om at kolla får kalven med seg over fjorden, eller rykke ut og hente kolle og kalv tilbake til Svanøy i natt. Blir liggende våken hele natta, og tenker på hvor utrolig lite tolerante noen mennesker kan være. Og for en språkbruk. Jeg burde ha tapet hele samtalen, tenker jeg. Ja, det er kanskje ikke så dumt. Sikkert ulovlig, men det får nå være grenser for hva en skal få høre av dritt også. Og slik blir det. Neste dag sikrer jeg meg mulighetene for opptak av samtaler om noe slikt skal skje på nytt. Og selvsagt har jeg tenkt å gjøre vedkommende oppmerksom på at det hele blir tatt opp på bånd.

Dagene går, og den 8. februar 2008 drar jeg nok en gang med bil og henger for å hente kolla og kalven. Hvem som har ringt og truet meg på livet vet jeg ikke. Ikke en gang om vedkommende er fra området i det hele tatt. Kanskje bare en som sporadisk har hatt besøk av kolla i hagen sin, og som er fortvila over tap av noen rosebusker eller noe annet som hjortene liker. Og visst kan hjort gjøre stor skade på kort tid. Ei kolle og en kalv i en velstelt hage kan få noen og enhver til å gå av hengslene, og ettersom eiendomsforholdet til denne kolla er uomtvistelig skal ingen være i tvil om at vi vil kompensere for eventuell skade hun har forvoldt. Men det må kunne dokumenteres. For det er mye hjort i Sunnfjord, og Bygstadkolla kan umulig ha klart å ødelegge så mye alene, tenker jeg, mens jeg kjører i retning Stongfjorden. Her skal jeg møte Kjell Kristian Carlsen. Han er melkebonde, slakter og ivrig hjortejeger. Ivrig hundemann er han også, og leder for ettersøksringen i Askvoll kommune. Han har tilbudt seg å hjelpe til, og er vel en av de som oftest har hatt Bygstadkolla på besøk. Når jeg svinger inn på tunet kommer Kjell Kristian akkurat fra fjøset, og inviterer meg inn på kaffe. Sammen med kona hans, Helga, blir det en hyggelig samtale på kjøkkenet.

- Du må ta deg en matbit også, du som har kjørt så langt sier, Helga. Langt og langt, svarer jeg. Det er jo utrolig å tenke på at vi bor bare noen få kilometer fra hverandre, men jeg var oppe klokken 5 i dag og har reist via Florø og Førde for å rekke frem til dere her i dag. Spesielt vegen fra Førde og ut hit er jo under enhver kritikk. Dette fylket må være det eneste som ikke har kyststamveg. Det er jo ingen gode forbindelser mellom Florø og Askvoll kommune lenger etter at rutebåten slutta å gå til Flokenes, ivrer jeg, og Carlsens nikker samtykkende.

Samtalen går livlig den morgenen og jeg nevner og at det er en person som har ringt og trua meg på livet på grunn av Bygstadkolla. Kjell Kristian nikker gjenkjennende på signalementet jeg prøver å tegne, og jeg tolker det slik at han vet hvem det kan være. Men han prøver heller å skifte samtaletema.

- Eg vill ikkje brydd meg om detta var eg deg Johan Trygve, seier han rolig. Dessuten skal du jo hente kolla di i dag og da er saken ute av verden skyter Helga inn. Ja, la oss komme i gang så er det mulig jeg rekker tilbake til Svanøy før kveldsruta fra Florø klokka 20:00, sier jeg med optimisme i stemmen.

Vi peiler kolla og finner raskt ut at hun er hos en nabo like innenfor Kjell Kristian. Jeg ringer dit og gjør oppmerksom på at vi er på plassen og skal prøve å fange kolla og kalven. Vi ringer og flere andre i nærheten for å være sikker på at flest mulig skal vite hva jeg holder på med. Kommunen er også varsla og viltforvalteren der informert om hva vi skal foreta oss denne dagen.

- Mangler vel egentlig bare lensmannen og presten nå, sier jeg spøkefullt til Kjell Kristian i det jeg klargjør bedøvelsesgeværet.

Kolla og kalven er i mellomtida kommet nærmere og er nå akkurat passert inn på eiendommen til Kjell Kristian. Minutter seinere sitter pila perfekt i låret, men klok av tidligere erfaringer, velger kolla å stikke. Hun sparker til så gresstustene fyker gjennom lufta og er sammen med kalven borte i løpet av sekunder. Vi ser henne igjen litt lengre vest i det hun passerer et svaberg for så å forsvinne igjen. Kjell Kristian henter hunden og vi begynner å følge sporet. Etter kort tid finner vi pila, og jeg kan konstatere at den er tømt og ellers like hel. Det er et godt tegn og doseringen var så kraftig at før eller seinere må hun legge seg ned. 500 meter lengre fremme finner vi kolla i kanten av et jorde. Og i skogkanten like ved står kalven og ser på. Den er sky og uberegnelig og viser seg vanskelig å komme på hold av. Jeg beslutter derfor å avlive den med et rifleskudd. En storvokst vakker bukkekalv, og med gener etter den en gang så majestetiske Skjeggen. For høsten 2006 var Bygstadkolla på Svanøy og i samme harem som Skjeggen regjerte.

- Litt leit også å stå her og vomme ut denne flotte kalven, sier jeg til Kjell Kristian. Den kunne blitt en ny avlsbukk for kollene på Svanøy, for dette slaktet må være over 50 kilo. Det er ikke en gang mange ungdyr som oppnår slike vekter her ute på kysten. Kjell Kristian er enig, men ”hjort er hjort” sier han med et smil.

I mellomtiden er det kommet til flere skuelystne og flere naboer. Tanken om å legge igjen noe av slaktet streifer meg, men det blir også feil. Her er utrolig mange å takke. Ikke minst folkene i Bygstad. Jeg bør heller finne en annen måte å vise min, og Hjortesenterets, takknemmelighet på. Med Bygstadkolla vel plassert i hengeren og et slakt bak i bilen går det raskt innover de dårlige vegene på sørsiden av Førdefjorden. Glatt er det også og med litt stor fart gjennom en sving sliter jeg med å holde kontroll på bil og henger. Svetten siler og jeg ratter forgjeves for å holde meg på vegen, men grøfta kommer faretruende nær før jeg med millimeters margin klarer å stoppe helt ute på kanten. Det er bratt ned akkurat her, men jeg har ei ferje jeg skal rekke, og her er egentlig ikke tid å miste. Resten av ferden går roligere, men vel vitende om at det ikke er mulig å rekke frem tidsnok til siste ferje. Jeg ringer derfor MS Fjordglytt, og mannskapet der er som alltid svært hyggelige og serviceminded.

- Hvor mye sein blir du, spør kaptein Steinar Hopen. Tja, jeg er snart i Naustdal og da blir det lett 10 til 15 minutter over, svarer jeg med håp i stemmen. Steinar hadde og ført ferja fra Svanøy klokken 05:50 samme morgen og visste jeg hadde hatt en lang dag. Klart vi skal vente på deg sier han, men blir det mer en 15 minutter må du ringe tilbake.

Det ble 20 minutter før jeg var om bord i båten og mange passasjerer som lurte på hvorfor båten var så forsinket denne kvelden.

- Å, så da var deg ja! Det var da eg tenkte, roper en av passasjerene i det jeg ankommer. Du må snart vera berykta herfrå til Strandkaiterminalen i Bergen, fortsetter hun. No vert eg for sein til å sjå TV-serien er har fylgt med på i heile vinter – berre på grunn av deg!

Jeg bare ser på henne. Usikker på om hun spøker eller mener det. En TV-serie? Det viktigste nå er å takke mannskapet for deres gode service. Nok en gang. For jeg har vel etter hvert fått rykte på meg for å være ute i siste sekund. Og alt kan sikkert planlegges mye bedre. Men så er det og en del av det jeg holder på med som ikke kan planlegges idet hele tatt, tenker jeg etter endelig å ha satt meg ned. Turen ut til Svanøy tar bare 50 minutter, men jeg sovner så dypt at samme kvinne må vekke meg ved ankomst Svanøybukt.

Vel hjemme på Hjortesenteret skiftes GPS-klaven nok en gang. Flott teknologi, men svært lite driftssikker. For det er selvsagt bare et tidsspørsmål før hun rømmer igjen. Utover vinteren vurderer vi sterkt å avlive kolla, og hun er snart 10 år gammel. Det er ingen alder selv for en hjort, og koller kan bli både 15 og 20 år gamle om de lever under gunstige forhold. Tvilen kommer Bygstadkolla til gode, og hun får leve. Eller kanskje bare det er feighet. Har jeg blitt for myk til å slakte henne, tenker jeg mange ganger. Har jeg blitt så fenget av denne spesielle kolla at jeg er i ferd med å menneskeliggjøre henne? Tankene driver meg så langt at jeg en dag, bestemmer meg for at jeg skal skyte henne bare for å bevise at det ikke er tilfelle. Jeg spiser kjøtt og har ingen problemer med å slakte dyr. Men det skal skje på rett måte og med respekt for dyra. De skal trives og ha det godt. Rett eller galt, men all den tid jeg spiser kjøtt er det langt bedre selv å slakte dyra enn bare å forholde seg til et vakuumpakket kjøttstykke. Slik sett er jeg privilegert som kan få anledning til å slakte eller jakte alt det kjøttet jeg og min egen familie forbruker.

Når jeg ankommer hegnet med ladet gevær kommer Bygstadkolla meg i møte i håp om at det er noe ekstra godt fôr jeg har med til henne. Jeg retter geværet mot henne og innser at dette slaget er tapt. Ikke for Bygstadkolla, men for meg. Det er allerede midten av mars og kolla bærer et stort foster. Hun stikker mulen forsiktig bort i rifleløpet og rykker til når hun kjenner kruttlukta. For selvsagt har jeg prøveskutt for å teste riflas presisjon før jeg gikk inn i hegnet. Det lønner det seg både å trene ofte og å testskyte med rifla gjennom hele året.

Så Bygstadkolla får leve også denne gangen. Og dessuten har hun en kalv i seg med nye gener, tenker jeg i det jeg vandrer tilbake til Hjortesenteret, og vet at alle der bare vil stille spørsmål ved hvorfor jeg ikke avlivet henne. Her må det bygges opp gode og sakelige argumenter. Og det er i grunn mange som er glad for at kolla lever. Ikke minst elevene fra husdyrlinja ved Ösby Naturbruksgymnas som årlig besøker Norsk Hjortesenter. De har sin praksis her hver vår, og synes Bygstadkolla er ekstra hyggelig bekjentskap ettersom hun er så tam og fordi elver fra tidligere år har fortalt om henne. Men den 24. mai hadde jeg vel helst sett at jeg hadde skutt kolla litt tidligere på året. Da har hun nemlig på nytt krysset Stavfjorden mellom Svanøy og Stavestrand. Erling Helge Stavestrand sender meg bilder fra sin mobil omtrent i det hun går på land. Vi kan bare følge vandringen hennes på skjermen, og den går akkurat samme rute som tidligere. Og vi kan måle at hun bruker drøyt 1 time på å svømme de 4,5 kilometeren det er over Stavfjorden på dette punktet. Av kart ser vi og at hun ankommer Stongfjorden og Kjell Kristian den 26. mai, men så blir alle signaler borte. Det varer imidlertid ikke lenge før telefonen ringer. En stemme nærmest roper i andre enden.

- Eg skal fan med ta deg om du ikke kommer og henter det dyret ditt straks. Det er ikke greit at hun bare går da, prøver jeg. Hun er på veg til Bygstad og vil ikke være deg til last. Men hvem er du? Det er stille i andre enden en kort stund. Så kommer det kjapt: Eg veit kven som sitter i styret ditt og skal ringe dei. Han Ole Svanøe blant anna. Og eg skal ringe politiet også. Du kommer snarast ellers ….., klikk.

Telefonen blir brutt, men nå har jeg kunnet spore samtalen og ringer tilbake. Det tar tid før det svarer i andre enden, men til slutt er det noen som tar den.

- Eg trudde du var så frekk at du la på, svarer det i andre enden. Nei, hvorfor skulle jeg det? Jeg kommer og henter kolla om hun ikke har dratt videre i løpet av noen få dager, sier jeg bestemt. Dei vil fan ikkje ha kolla i Bygstad heller, berre så du veit det, er svaret eg får.

Vi har mistet signalene fra GPS-klaven og håper bare at Sverre eller Trine skal ringe for å fortelle at nå er kolla på plass igjen i Bygstad. Men i stedet blir det jeg som ringer dem og spør. Jeg forteller og om telefonene jeg har mottatt, og at jeg synes dette er svært ubehagelig. 4. juni leier vi derfor egen båt fra Svanøy Havbruk med Ola Sveen som kaptein og Henk fra hjortesenteret følger med. Kjell Kristian Carlsen har observert kolla hos seg hele denne dagen, og er trygg på at vi lett vil finne henne. Jeg ringer og til Per Vrøvle, ja han som har trua med å skyte kolla, bare for å fortelle at nå er vi på veg med båt for å hente kolla.

- Båt! Du skal fan ta ikke komme med båt! Ser eg deg i fjæra hos meg skal eg gje deg juling! Du må berre passe deg! Du skal komme med bil slik som sist, klikk…….

Jeg er målløs, og vet knapt hva jeg skal si. Denne mannen må være gal, sier jeg til Ola og Henk. Han prøver å fortelle meg at jeg ikke får lov å komme til Stongfjorden med båt. Jeg ringer opp igjen for å fortelle at vi skal legge til hos Kjell Kristian, og at jeg gjerne vil treffe Per for en forsonde samtale. Men jeg ringer flere ganger uten å få svar. Etter mange forsøk er det en stemme som kjapt svarer:

- Per strauk til fjells han!

Bare kort tid etter ankomst finner vi Bygstadkolla, og Henk lokker henne med seg inn på gården til Kjell Kristian. Der holder jeg meg skjult og i rett øyeblikk får hun igjen ei bedøvelsespil i låret. Men trolig er hun så feit at fettet på låret er med å redusere effekten av bedøvelsen, og hun stikker seg unna. Det blir en jakt over stokk og stein, og som stadig bærer lengre ned mot fjæra. Og i et tett grankjerr like overfor der vi har båten liggende, finner jeg henne i det hun prøver å karre seg fremover. Hun er så sterkt påvirket at jeg lett kommer innpå henne, men samtidig er det gått så lang tid at jeg bestemmer meg for å gi henne en ny dose.

- Ho er så kalvetung at ho veger minst 200 kilo, sier Ola. Vi er fire voksne menn som sliter med å bære kolla mellom oss de siste meterne ned til båten.

Vi ankommer Svanøy sent den kvelden (bildet). Gjentatte ganger har kolla prøvd å komme seg ut av båten. Jeg tør ikke å holde henne dypere sedert (bedøvet) enn at hun kan holdes i sjakk. Kolla er kalvetung og jeg vet lite om effekten bedøvelsen kan ha på fosteret så tett opp til kalvingstiden.…..

Er dette siste gang hun spaserer inn porten på Hjortesenteret? Vi føler oss rimelig sikker på at hun kommer til å rømme igjen. Og hva skjer om hun svømmer i land på samme plass som sist? Vil Per Vrøvle tåle enda et besøk fra Bygstad-kolla før han gjør alvor av sine trusler? Hvem er han egentlig?

Følg med på Norsk Hjortesenters påskekrim for siste og avslørende del i morgen, 2. påskedag.

Hvem var Bygstadkollas fiende?

Påskekrim 2012Opprettet av (C) Johan Trygve Solheim lø., april 07, 2012 21:00:55

Episode 3

Jeg kan kjenne hjerteslagene til kalven bli svakere og svakere før de blir helt borte. Bygstadkolla er i sorg. Kan hjort sørge? I alle fall føler jeg det intenst der og da, og ved siden av meg har jeg Jelena Belamaric fra Red Cross Nordic United World College. Jelena er marinbiolog, en svært erfaren dykker, og opprinnelig fra Zagreb i Kroatia. Hun føler det samme som meg og om noen er i tvil om dyr har følelser har de ikke annet forhold til dyr enn et stykke vakuumpakket kjøtt i en kjøledisk. Vi stryker forsiktig på den lille kalven, men livet er like ugjenkallelig som dagen i går. Eller minuttene som går.

- Å, jai er so lai meg sier Jelena, halvt på gråten. Me and the students just wanted to help you.

Hun har sammen med en gruppe studenter ryddet kvist etter hogst i hjortehegnet, og på en eller annen måte må kalven ha blitt skremt og sprunget utfor skrenten. Jeg prøver å trøste Jelena. Den som egentlig trenger trøst er Bygstadkolla, men hun er som sunket i jorden. Vi hadde hørt klageropene hennes, men nå var også de borte. Noen minutter senere kommer vi tilbake til porten, og den er åpen. Hadde vi glemt å lukke den?

- Naij, ikkje planer om we did, sier Jelena. Hun forstår det meste jeg sier på norsk, men snakker litt engelsk, kroatisk og norsk.

Uansett er det et faktum at Bygstadkolla har forlatt hegnet. Men denne gang har hun en avansert og topp moderne GPS-klave på seg, og vi kan nær i sann tid følge hennes minste bevegelser via dataskjermen. Og hva skjer? Jo raskt beveger hun seg østover på øya og i løpet av minutter legger hun ut på fjorden på nær samme sted som hun sist ble bedøvet. Jeg kunne selvsagt ha grepet inn der og da, men var totalt handlingslammet. Hvilken ”kvinne” tenker jeg!

Dette handler ikke lenger om liv eller død. Hjort eller ”uhjort”. Det handler om noe mye større. En innrømmelse av at disse dyra er langt mer enn drøvtyggere på fire bein. Jelena, som er vegetarianer, får næring til sine forestillinger om at det er feil å spise dyr. Jeg er bare satt helt ut av spill, og går i vinkjelleren og henter meg en flaske god rødvin. Veldig god rødvin. Faktisk har jeg selv vært på besøk hos produsenten, men en god venn har sørget for at jeg nå har den i kjelleren. Setter på noe musikk av Enigma. Den fører meg inn et land som sammen med rødvinen skaper nytelse. ”Sadness” drar meg vekk fra virkeligheten. Dette handler om kjærlighet tenker jeg. En kjærlighet jeg trodde bare en kvinne kunne føle til sitt barn, men som jeg nå har opplevd at ei hjortekolle også kan føle. Og jeg jakter på disse dyrene? Herregud, jeg skyter 10 talls hver høst. Kommer i alle fall aldri til å fortelle til noen hvor mange jeg har skutt. Så får folk bare tro hva de vil. Men slutte å jakte, eller å spise hjortekjøtt? Jeg lar tanken ligge, for den synes for fjern. Her blir så mange essensielle spørsmål i livet. Dette er ikke det rette øyeblikk å ta viktige avgjørelser.

Dagen etter ringer jeg til Sverre Hestad (bildet) for å fortelle hva som har skjedd og be om hans hjelp.

- Hei Sverre! Det er Johan Trygve på Svanøy. Kolla vår er på veg tilbake til deg, sier jeg lettere indignert. Kva har skjedd, spør Sverre litt trøstende. Jau, det er jo nokre år sia sist ho var her no, men eg skal gje deg beskjed straks er ser eller høyrer noko.

Jeg har kunnet følge vandringen over fjorden, via Stongfjorden, Holmedal, Rivedal og rett inn til Bygstad. Jeg har kunnet se alle bevegelser på dataskjermen. For en teknologi, og tenk hva den kan brukes til om den havner i feil hender. Hva blir det neste? Små brikker de stapper inn i hodene på nyfødte barn slik at de kan overvåkes hvor enn de, hva de gjør og gjennom hele livet. Og så kan de programmeres …. Det tar ikke mange dager før Sverre ringer meg tilbake.

- Kolla har ikkje vist seg enda. Nei, i alle fall har ikkje eg sett ho, men du kjem vel snart? avslutter han.

Jeg har ikke sjekket satellittdataene det siste døgnet, men sist jeg sjekket var kolla i samme området som første gang jeg hentet henne tilbake. Kan ikke få startet datamaskina raskt nok nå. Utrolig hvor lang tid disse maskinene må ha på å tenke seg om. Denne bruker lengre tid på å komme i gang enn jeg trenger for å bli våken hver morgen. Og for de som kjenner meg sier ikke det lite. Endelig er programmet i gang, og jeg kan sjekke siste posisjon. Men det er ikke mottatt signaler på mer enn ett døgn. Slikt kan skje om kolla holder seg i et område uten satellittdekning, men i mer enn ett døgn? Her er noe som ikke stemmer. Det er bare å pakke sakene og komme seg av gårde. Bedøvelsesgevær, peileutstyr, datamaskin, hestehenger og alt annet som skal være med bilen. Brigt Samdal, viltforvaltningsansvarlig ved Norsk Hjortesenter, er også med for å bistå i søket etter den forsvunne kolla. Vi er fremme relativt sent på ettermiddagen og sjekker alle bøer i området før det blir mørkt. Ingen kolle er å se, men Sverre og kona inviterer oss til å bo hos dem. Over kveldsbordet legger vi en slagplan for neste dag, men jeg kjenner at jeg sliter med å følge med.

- Hvor skal jeg ligge i natt, Sverre? Du og Brigt må nok dele seng, ser du. Vi har bare ett gjesterom, men senga er stor. Eg reknar med det er greit? Brigt og jeg ser på hverandre og nikker. Klart vi kan dele seng, sier Brigt. Får passe på å ligge rygg mot rygg da, sier jeg spøkefullt.

Hvor er nesesprayen min? Jeg leiter over alt. I bilen, jakka, sekkene. Alle tenkelige og utenkelige steder. Ingen nesespray og jeg har en krise. Etter 35 år med misbruk av nesespray er det ikke mulig å sove uten. Problemet sitter i hodet ditt, tenker jeg i det jeg sitter i senga ved siden av Brigt. Han lettere fortvila over at en mann på 45 år ikke bare kan legge seg ned og sove. Timene går, men det er bare ikke mulig å få sove. Bedre er det ikke av at Brigt for lengst har sovnet og snorker taktfast så det rister i senga. Og slik går den natta, men vi er tidlig av gårde neste morgenen for å sjekke de samme bøene. Vi ser mye hjort over alt, men ikke Bygstadkolla.

- Hun kan jo være skutt, sier Brigt. Skutt? Hvem i all verden er gal nok til å skyte ei kolle midt i mai, spør jeg. Tja, sier Sverre. Det har vore rapportert om ulovlig jakting nokre plassar i kommunen, så ein veit aldri.

Det har blitt formiddag og Brigt returnerer til Eikefjorden. Sammen med Sverre konsentrerer jeg meg om området der de siste signalene ble registrert. Her er mye hjortetråkk, men ett skiller seg ut fra alle de andre. Det er ferskere, større og vitner om ei kolle med lange klauver. Det er relativt vanlig for hjort som har stått på fôring hele vinteren at de får lange klauver sammenlignet med ville hjorter. Vi følger sporene ut av bøen og inn i skogen. Det er som om kolla er rett foran oss, men bruker all sin list og lempe på å gjøre seg usynlig for oss. Etter ett par timer er jeg overbevist om at det er Bygstadkolla vi sporer. Litt senere på dagen kan Trine Hestad bekrefte at hun og Arild hadde sett kolle like ved gårdstunet, og at det ikke er noen tvil om at hun er i området.

- Det var som om kolla bare forsvant når vi hørte bilen din komme, sier hun. Så du mener at kolla kan høre at det er min bil? Du skal ikke undervurdere dyr. De har sanser vi ikke kan forstå, skyter Sverre inn, og fortelle en historie om en hest han en gang hadde.

Dagene blir snart til ei uke, og jeg innser at kolla holder seg skjult for oss. Det er bare å pakke tingene sine og reise hjem til Svanøy. Litt skuffet, men og imponert om noen av de antagelsene vi har gjort om Bygstadkolla er riktige. Og det er nær som en bekreftelse på at alle antageler er rett når jeg ankommer Florø, for da ringer mobiltelefonen.

- Hei, det er han Sverre. Kolla di står på bøen hos Trine no. Trine seier ho kom bare kort tid etter at du hadde reist. Kjem du attende straks?

Jeg setter på ny kursen mot Bygstad, og i det jeg kjører opp bakken mot gårdene på Hestad kan Sverre bare observere at kolla forsvinner i skogen igjen. Trolig vel vitende om at jeg var på veg? Etter en kort rådslagning ringer jeg til veterinær Terje Negard i Førde og ber han om hjelp. Vi har jobbet sammen i mange år, og han har bedøvet mange ville hjorter for oss de første årene da vi etablerte Hjortesenteret. Jeg forklarer historien, og at det kan være forsøket verdt at han kommer til Bygstad i mitt sted. Kanskje kolla lar seg overliste da? Og det er akkurat det som skjer. Terje har ikke tid samme dag, men etter avtale med Sverre skal han varsle Terje straks kolla er tilbake. Det skjer allerede påfølgende dag, og kolla står på bøen helt til Terje har plassert ei bedøvelsespil i låret på henne. Ingen dramatikk, og i begynnelsen av juni er kolla igjen tilbake på Svanøy.

- Så der er du ja, sier Henk. Han er oppgitt over kolla som skaper så mye bryderi for oss. Er det ikke like greit å slakte den Trygve, spør han forsiktig. Slakte Bygstadkolla? Er du vill, sier jeg! Den som krummer et hår på henne skal få smake min vrede, tordner jeg. Hun er en personlighet, og skal få leve til hun dør en naturlig død, fortsetter jeg i samme tonefall. Henk bare ser rart på meg, og tenker sikkert at nå har sjefen blitt gal. Du skyter eller slakter mer hjort en de fleste, og så skal du la et slikt problemdyr få leve, kommenterer han oppgitt i det han rusler av gårde.

Jeg tar en alvorsprat med Bygstadkolla, og bestiller ny og moderne GPS-klave til henne. Og det kommer godt med, for kolla er ikke til å holde styr på. Uansett hvor vi plasserer henne så finner hun til slutt en måte å komme seg ut. Ettersom vi kan overvåke henne tenker jeg, i alle fall etter hvert, at fremfor å avlive kolla kan vi bare la ho gå fritt neste gang ho rømmer. Vi kontakter noen medier og forteller om den etter hvert så spesielle kolla. Og håper folk flest skal synes at ho kan få leve i frihet. 2005 blir til 2006, og Bygstadkolla er stadig på frifot. Har snart mistet oversikt over hvor mange ganger hun har vært inn og ut, og hvor mange ganger hun har vært nær døden. Men så er det bare ”uthjort” at når en igjen føler at ting er under kontroll, så skjærer det seg. For i månedsskiftet mai/juni 2007 stikker hun på nytt. Og da var selvsagt halsklaven på nytt ute av funksjon. Men nå hadde vi bestemt at ho skulle få gå, i håp om at de aller fleste ville synes at det var greit. Og denne gang bruker hun lengre tid fra Svanøy til Bygstad enn vi tror hun har gjort tidligere. For en dag jeg sitter i et møte i Trondheim ringer det gjentatte ganger fra ett og samme telefonnummer. Jeg har ikke anledning til å ta telefonen, men ber etter hvert om en pause da det kan tyde på at liv og helse står på spill.

- Den helvetes kolla di har vært hos oss, og du må komme og hente ho straks, er beskjeden jeg får. Hvem er du, spør jeg rolig. Det skal du ikke bry deg om, men du kommer nå ellers så skyter vi ho, svarer det i andre enden. Ho er i ferd med å spise opp hele avlingen, hagen til naboen, og ….. klikk.

Jeg får ikke en gang svart, men kan lite gjøre fra Trondheim. Så lettelsen er stor da jeg noen dager senere får melding om at kolla er på plass i Bygstad, og jeg blir enige med Sverre om at denne gang skal ho bare få gå. La ho kalve på den trygge plassen sin, og la de nyte sommeren sammen. Først i slutten av august reiser jeg til Bygstad igjen for å sette en ny GPS-klave på henne for å kunne følge med på hva som skjer. Tenk om ho kommer tilbake til Svanøy av seg selv? Jeg tilbringer dager sammen med Sverre, og bare sporadisk ser vi glimt av kolla. Jeg gjør igjen en avtale med Terje om at han kan være klar å rykke ut når Sverre mener det er en god sjanse til å få merket henne. Tiden går og det nærmer seg på nytt tid for hjortejakt, og kanskje bør vi bare håpe på at kalven og kolla blir felt under jakt. Det er jo tross alt fullt lovlig, og kanskje best for alle parter. I alle fall er det ikke lenger slik at vi for en hver pris vil prøve å holde liv i henne. Jeg har vel etter hvert slått meg helt til ro med tanken på at kolla vil få et slikt endelikt denne høsten, og en kveld jeg sitter på kontoret ringer det.

- Da e han Sverre. Eg har merka kolla di eg. Du? Du mener vel Terje, svarer jeg overbærende. Nei veterinærer har det for travelt til slikt, so eg fanga ho med ein lasso og satte klaven på, sier Sverre så rolig som bare akkurat han kan. Men og tydelig stolt over hva han hadde fått til. Trur ikkje eg braut så mange ribbein heller, avslutter han lunefullt.

Og jeg kan bare se for meg det lure smilet hans. En solid kar, på godt over 70 år, som kaster lasso på ei stor kolle. Og så kommer alle detaljene, og kampen de hadde hatt. Og dette er det ikke mange som kunne gjort Sverre etter. Jeg har jo sett noen filmer fra New Zealand når de fanger hjort fra helikopter ved å hive seg over dem fra lufta. Men det var først etter at de hadde skutt ut fangstnett på dem, og dyra lå stille. Og det var langt fra alle de som var involvert i dette som kom helskinnet fra det. Så her hadde altså viltforvalteren selv satt livet på spill for vår skyld. Eller kanskje mest for Bygstadkolla sin skyld.

- Eg ser no ikkje på da som so dramatisk, eg då, sier Sverre. Eg e no vand med dyr, så sopass må eg no kunne klare sjølv om eg ikkje er nokon ungdom lengre. Og jeg vet ikke hvordan jeg noen gang skal kunne få takket deg Sverre, svarer jeg.

Og bare timer etterpå kan vi begynne å følge Bygstadkolla og kalvens vandringer. Mot slutten av september drar hun vestover, og oppholder seg lenge i et brunstområde nær Rivedal. Hun drar og utover mot Holmedal i retning Askvoll, og blir observert av mange jegere. Og mange er de som kunne skutte både henne og kalven, men de er kjent med historien og ser gjerne at hun får leve. Det viser med all tydelighet at jegere ikke bare er folk som liker å drepe, men som og er glad i alt liv i naturen og ikke minst få mer kunnskap om både hjort og natur. Dagens hjortejegere er kunnskapssøkende og de aller fleste av dem svært interessert i å gjøre de rette tingene gjennom sin jaktutøvelse. De vil vite hva de skal skyte og ikke minst ønsker å hvordan de best mulig skal ta vare på slaktet. Både for å glede seg selv, men og for å gi familie og venner mer glede rundt bordet. Og de bruker normalt litt tid for å forvisse seg om hva slags dyr de skyter på.

Hver dag er vi inne på skjermen for å sjekke hvor kolla er, og mye legger vi også ut på Internett. Riktignok med en liten tidsforsinkelse, men vi kan registrere at det er mange som følger Bygstadkolla sine vandringer. Vi antar hun treffer en staselig bukk hun synes har de rette egenskapene en gang i begynnelsen av oktober, og at selve paringen finner sted i en bortgjemt fjelldal noen uker senere. Kanskje traff hun bukken i Bygstad flere år tidligere, men det er det bare hun som vet. Utover i desember og januar trekker hun stadig lenger ut og vandrer blant annet forbi Stongfjorden. Det er en tidlig morgen i midten av januar 2008 jeg får se på skjermen at hun har kommet til Grimelid. Da er det bare Stavfjorden mellom før hun er tilbake på Svanøy, og gjentatte ganger ser vi at hun prøver å svømme over fjorden. Men kalven holder henne tilbake. Den springer i fjæresteinene, mens kolla lokker på den noen meter ute i sjøen. Vi kan endog skue dem fra Svanøy, og bare konstantere at kolla gang på gang vender tilbake og opp på land. Så beiter hun rolig på lyngheiene med kalven ved sin side.

Hvem var Bygstadkollas fiende?

Påskekrim 2012Opprettet av (C) Johan Trygve Solheim fr., april 06, 2012 21:59:18

Episode 2

Det er allerede blitt februar 2002, og jeg sitter på kontoret hjemme på Svanøy og skriver bok. Kanskje ingen overraskelse at den skal handle om hjort. Har god utsikt til hegnet der Bygstadkolla ligger sammen med de to andre kollene fra Sognli, og kalvene de hver seg fikk sommeren 2001. To kollekalver og en bukkekalv ble det, og bukkekalven ble døpt Håkon Magnus etter Norges kronprins. Og det ville seg også slik at en morløs hjortekalv vi hadde mottatt fra Lavikdal i Sogn samme år, ble døpt Mette Marit. Hva var da mer naturlig enn å invitere øyfolket til fest og å kjøre det offisielle bryllupet i Oslo på storskjerm, mens vi lokalt viet de to hjortekalvene like utenfor Hjortesenteret.

Kanskje ikke noe å nevne i denne boka med alt om hjort tenker jeg, men Bygstadkolla må jeg i alle fall fortelle om. Det er jo et godt eksempel på hvor langt disse dyra kan vandre, og at en fjordstrekning på nær 5 kilometer ikke er noe hindring. Fra TV i stua høres jubelbrølene fra de Olympiske vinterleker i Salt Lake City. Thomas Alsgaard er i storform, sanker medaljer og en hel nasjon er i feststemning. At det er mulig tenker jeg, mens jeg prøver å skrive meg inn i inspirasjonen. Skal tro om denne Alsgaard er noe til hjortejeger egentlig? Kanskje det er akkurat derfor han er så god på ski?

Vinteren blir til vår og i slutten av mai blir kollene urolige. Det nærmer seg igjen kalving og spesielt Bygstadkolla vandrer ofte langs ytergjerdene. Det er som om hun søker etter en åpning eller et sted hun kan komme seg ut. Hjortegjerdene er solide og nøye sjekket slik at det ikke skal være hull noen steder. Vebjørn Veiberg, biolog og Fou-leder ved Norsk Hjortesenter, har dessuten et prosjekt for å kartlegge hjortenes hormonspeil, lengde på brunstsyklus, drektighetstid og mye annet. Det innebærer blant annet regelmessig blodprøvetagning av en gruppe med 10 koller der trønderkollene er inkludert. Og alle tenker vi at bare Bygstadkolla nå kalver her på Svanøy i år, så vil hun sikkert roe seg ned og bli her i årene fremover.

Det er tidlig på formiddagen, en vakker dag helt i slutten av mai, og vi har samlet kollene på den såkalte Dalsåkeren. Dette er et fangst- og håndteringsanlegg der vi kan fiksere dyra og ta blodprøver eller sjekke drektighet med ultralyd. Riggingen av utstyret vi skal bruke akkurat i dag tar litt tid, så vi finner ut at det er like greit å ta lunsj før vi starter prøvetakingen. Vi har dessuten besøk i dag, og derfor blir lunsjen litt lengre en vanlig.

- No må oss i gang skal vi bli ferdig i dag sier, Vebjørn. Og mannsterke rusler vi ned til Dalsåkeren og starter prøvetakingen. Alt fungerer som det skal og den ene kolla etter den andre går gjennom systemet som de etter hvert har blitt svært så vant med. Siste kolla er på veg, roper Henk van der Molen fra bakrommet. Siste? Oss ha då berre 9, svarer Vebjørn lett irritert.

Det tar bare minutter før vi alle tre er samlet på gårdsplassen. Henk, nylig ansatt immigrant og meieriteknikker fra Nederland, tar beina fatt og søker langs gjerdet.

- Her de æ ein stoore hyll, roper han på norsknederlansk med innslag av nynorsk. Og sporene kan vi følge fra hullet og rett ned i fjæresteinen. Hva pokker gjør vi nå?

Tilbake på kontoret noen timer senere får jeg beskjed om at Dag Myklebust hadde ringt, og at han hadde observert ei kolle med øremerke i hagen sin på Solhaug. Jeg henter bedøvelsesgeværet, kjører i forvegen og med Henk på hjul i traktoren like bak. Her står det om minutter tenker vi begge. Vi treffer Dag som kan fortelle retningen kolla gikk og som fører oss i forbi Plassen og helt øst på Svanøy. Og like utenfor Plassen finner vi spor som vi følger, og etter noen hundre meter får vi se ei kolle helt nede i fjæra klar til å legge på svøm. Bedøvelsespila treffer Bygstadkolla i det hun står ute i sjøen. Hun rykker til og løper mot land igjen. Drar innover skogen et stykke før hun stopper opp. Rister pila av seg og trekker i retning Plassen. Doseringen er helt rett, for bare minutter etter begynner hun å bli ustø. Henk og jeg benytter anledningen til å drive henne i retning mot nærmeste traktorveg. Vel vitende om at ei kolle med levende vekt på 160 kilo ikke er lett for to mann å flytte på.

5 minutter senere ligger kolla i dyp søvn midt i traktorvegen. Med litt list og lempe klarer vi å få kolla over i traktorskuffa, og drøyt en halv time senere setter vi kursen mot Hjortesenteret. På vegen møter vi to turister som rekker ut hånda og ber oss stoppe. De vil egentlig spørre om vegen, men med Henk ved ratte og meg sittende skrevs over en halvt sovende hjort mister de både munn og mæle.

- What’s this …., stotrer den ene på pure Walisisk og ser ut som om han har kommer fra en annen planet. Med det samme prøver kolla å reise seg med meg på ryggen og jeg svarer, this hind wasn’t supposed to be ….. men ord blir plutselig overflødige for jeg ser selv at Walisernes trodde de hadde havnet på stedet James Dickey, forfatteren av ”piknik med døden”, må ha sett for seg da han skrev det nervepirrende dramaet. Bare kjør Henk, kjør!

Vel tilbake på Hjortesenteret, og med noen skremte Walisere på samvittigheten, beslutter vi å sette en VHF-klave på Bygstadkolla. Da kan vi i det minste følge henne om hun på nytt klarer å komme seg ut av innhegningen. De første dagene holder vi henne på et mindre område vi antar er helt sikkert. I mellomtiden jobber både Vebjørn, Henk og flere andre med å tette alle tenkelige steder der kolla kan komme seg ut. Spesielt fokus retter de mot steder hun kan grave seg under gjerdet. Kanskje ikke det første mange tenker på. Det er nok av de som sier at hjort kan hoppe over både 3 og 4 meter høye gjerder. Fakta er imidlertid at hjort sliter med alt høyere enn 2 meter, men er svært dyktige på å krype under og smetter lett gjennom selv bare små søkk i terrenget.

Noen dager senere introduseres Bygstadkolla tilbake til resten av hjorteflokken og alle beundrer de hennes flotte gule halsklave. Den må grundig sjekkes og på hjorters vis gjerne bites litt i også. Og vi antar at det bare er snakk om timer før hun skal kalve, men så skjer det som ikke skal skje; En av portene til hegnet blir stående åpen. Og det tar trolig bare minutter før Bygstadkolla finner denne og igjen er tilbake i frihet. Men det tar timer før vi oppdager at hun på nytt er på rømmen, noe som gir henne et stort forsprang.

- Hvem pokker var det som glemte porten, roper jeg i fortvilelsen.

Og det vet selvsagt ingen, og det er faktisk fult mulig at denne kolla selv klarte å åpne den. Hun bare skulle ut, og når alle andre fluktmuligheter var blokkert ble porten brått det svakeste punktet. Det er da en forstår at disse dyra ikke bare en noen dumme beitedyr eller enkelt bytte for et rovdyr.

Søket er på nytt i gang, og med en god og gammel radiomottaker fra Televilt søker jeg høyt og lavt på Svanøy i håp om at kolla fortsatt er på øya. Men det er stille, så stille. Det enest jeg hører er egne hjerteslag i hodetelefonene jeg bruker for å kunne oppfatte signalene. Jeg sitter nå på et av de høyeste punktene på øya, for å få mest mulig fri sikt til det meste av Svanøy, og ser rett inn mot Bleia. Dette majestetiske fjellet som reiser seg og står som et monument opp mot skyene. Like bak ligger Bygstad, og jeg er stille overbevist om at kolla allerede er kommet seg dit. Hvordan er det mulig? Bare timer før kalving krysser hun fjorden som på det smaleste er 4,5 kilometer. Og temperaturen i sjø er maks 10 grader. Det føles også litt bittert fordi vi har lagt så mye arbeid i å prøve å holde henne her, men samtidig er jeg full av beundring. For dette er ikke lenger en hvilken som helst hjort. Bygstadkolla er rett og slett en personlighet. En moderne kvinne som styrer etter sin egen vilje. Hun er vakker, intelligent, viljesterk og som nekter å la seg kue av noe eller noen. Hun fortjener å få leve i frihet tenker jeg og rusler nedover mot Hjortesenteret igjen. Da hører jeg plutselig et pipp. Og så pipp – pipp – pipp. Kan signalene bære helt fra Bygstad? Jeg søker med antenna og justerer mottakeren, og etter kort tid har jeg helt jevne signal fra hennes frekvens, om enn noe svake. Signalene er mulige å retningsbestemme og jeg beveger meg raskt til nye høyder i terrenget og finner etter en stund at signalene kommer fra en liten bortgjemt dal på Svanøy.

Som en indianer i beste Kurt Oddekalvstil smyger jeg inn mot denne dalen. Vegetasjonen er så tett at sikten er bare noen få meter. Et knekk til venstre for meg avslører at jeg ikke er alene. Og jeg fryser i samme svært ubehagelige stilling som jeg var når jeg hørte knekket. Litt fremoverbøyd og bare på en fot. Ufattelig tungt å stå slik og jeg har ikke spesielt god balanse. Vet ikke om jeg klarer mer og forsøker sakte å få plassert den andre foten uten å lage den minste lyd. Med det samme foten min berører bakken kommer en kraftig knekk rett foran meg og ut av krattet kommer Bygstadkolla. Hun har selvsagt visst at jeg har vært der hele tiden, men kanskje ikke at det var akkurat meg. Hun står bare 2 meter fra meg og ser meg rett i øya. Jeg kan innhente balansen igjen og yr av glede over å ha funnet henne på øya får jeg lyst til å joike. Ikke det at jeg kan joike, men jeg husker godt filmene med Ante fra barndommen og den joiken sitter som spikret i hodet mitt. Før jeg får frem en enste lyd snur Bygstadkolla rolig og lunter innover i skogen igjen. I en glenne litt lenger fremme ser jeg henne igjen og like bak følger en bare timer gammel kalv.

Sommeren blir raskt til høst. Om det i det hele tatt var sommer det året. Bygstadkolla holder seg på Svanøy, og blir fra tid til annen observert på innmark ulike steder på øya. Hele tiden har hun kalven med seg, og for hver gang vi ser den har den blitt større. En virkelig stor og vakker kalv har hun med seg, og som mange kan beundre. Og jeg kan knapt tro det jeg hører når Rannveig en dag i september kommer springene:

- Bygstadkolla og kalven vil inn i hegnet igjen, roper hun. Hæ? Ja kolla står sammen med kalven på utsiden av hegnet ved pumpehuset og vil inn til de andre, sier hun lett andpusten.

Kalven er ikke like sky som Trine fra Bygstad var, men det tar ikke lang tid før hun får dem begge på innsiden. Denne gang uten bruk av bedøvelse, men et lite drev for å få kalven til å følge tett på kolla. Kalven viser seg å være en bukkekalv, og denne blir døpt Arild etter Arild Borlaug i Bygstad. Og det blir stor gjensynsglede i hegnet på hjorters vis. Og dato? Den 9. september 2002 og jakta startet tidlig om morgenen dagen etter.

En høst blir til vinter. En heller tung periode for eget vedkommende. Tidligere på høsten gikk min far bort i alt for ung alder og i desember forsvant Otto Kalland, kokken vår, og hans svoger Kjartan Bauge sporløst på havet etter et forlis i Vestfjorden. Og det var flere nære og kjære som brått ble revet bort i samme periode. Men slik er livet og gjør at en bare enda bedre forstår hvor viktig det er å ta vare på dem en har rundt seg. For ingen av oss vet hva morgendagen vil bringe. Eller om Bygstadkolla er innenfor etter utenfor gjerdet. Spenningen er derfor stor når det nærmer seg kalvingstid våren 2003, men i slutten av mai kommer Bygstadkolla frem til fôringsplassen med en vakker kollekalv ved sin side. Denne blir oppkalt etter Rannveig. Og mange får gleden av å treffe den etter hvert så berømte kolla og den vakre kalven hennes.

Terje Ness dukker opp sammen med verdens sterkeste menn i forbindelse med Stian Grimset Cup i midten av juni. Og en av mine store idrettshelter, selveste Thomas Alsgaard, viser seg å være en svært så ivrig hjortejeger da han ble med på jakt i midten oktober 2003. Dette er midt i hjortens brunstperiode og Bygstadkolla er sammen med Skjeggen. En av de flotteste bukkene vi noen gang har hatt, og som opprinnelig kom fra hjorteoppdrettet til familien Skjeggedal nær Åmli i Aust-Agder.

Og slik fortsetter det tilsynelatende bekymringsfullt for både hjort og folk. I 2004 kalver Bygstadkolla den 29. mai i samme område og samme dag som Zia fra Sierra Leone i Afrika har gebursdag. Og ettersom hun er på besøk hos oss kaller vi kalven opp etter henne. Zia var student ved Red Cross Nordic United World College i Fjaler dette året. Både lærere og studenter fra denne skolen kommer hvert år på besøk til Hjortesenteret på Svanøy en langhelg i månedsskiftet mai/juni. Her lærer de om hjort, hjorteforvaltning, bygdeutvikling og mye annet.

Så kanskje var det akkurat dette som skulle til; At Bygstadkolla fikk en vellykket kalving på Svanøy i 2002 og som medfører at hun deretter holder seg på øya. Og jeg blir selvsagt mer og mer avslappet i forhold til hele historikken. Det ene året tar det andre, og i 2005 sitter jeg på siden av Bygstadkolla når hun nedkommer med nok en kalv. Hver dag ser jeg, eller noen av mine medarbeidere, til dem. Men en morgen jeg er på veg til hegnet hører jeg ei kolle som desperat lokker på kalven sin. Lokkene er så intense at det skjærer i ørene, og jeg er ikke det minste i tvil om at her har det skjedd noe alvorlig galt. Bygstadkolla er nesten klagende i røsten, og fører meg raskt inn til kalven sin. Den er sterkt forkommen etter å ha falt ned for en fjellskrent, og i det jeg løfter den opp ebber livet dens sakte ut.

Hvem var Bygstadkollas fiende?

Påskekrim 2012Opprettet av (C) Johan Trygve Solheim to., april 05, 2012 19:41:49

Episode 1

- Du må komme til Sognli i dag! Johan Trygve

Det er Rolf Langvatn, forsker ved Norsk Institutt for Naturforvaltning og en sindig kar, som syntes han hadde ventet lenge nok nå. Det er allerede blitt 22. desember og snart julaften. Ved Sognli forsøksgård mellom Orkanger og Snillfjord i Sør-Trøndelag venter tre trønderkoller spent og vel vitende om at noe skal skje. Rolf hadde nemlig bestemt at de flotte kollene, i sin beste alder, skulle flyttes til Norsk Hjortesenter og at transporteren til Svanøy måtte skje før julaften.

Det er dårlig sikt og jeg kjenner meg slett ikke sikker på om jeg ville rekke frem til avtalt tid. Eller rekke frem i det hele tatt for den saks skyld. Hjemme sitter kjerring og to små barn, og med liten bil og stor hestehenger har jeg passert Berkåk og akkurat tatt av E6 i retning Orkanger. Jeg sliter meg langsomt langs en heller dårlig riksveg, og hengeren er ikke under kontroll. Den vingler i sine egne retninger mens jeg prøver å holde bilen på vegen. Og jeg er slett ikke sikker på at jeg er på noen veg for den saks skyld. En kraftig smell og jeg stopper bilen. Hva f…. var det?

Jeg står stille, men det føles som om bilen fortsatt er i bevegelse med kraftig snødrev og vinden som tar tak i den store hengeren. Jeg må motvillig ut av bilen for å sjekke og forstår raskt at jeg har kjørt over en stor snøskavl midt i vegbanen. Takk og pris forstår jeg at ingen skade er skjedd, men det er minst 15 kuldegrader og jeg er ikke kledd for vinter. Kaffen på termosen er blitt kald, men det er bedre enn ingen ting. Jeg sliter med å holde øynene åpne tross kulden, og vet at bare 15 minutter hadde gjort seg. Kanskje været blir bedre om jeg venter litt? Ikke fan om jeg har tenkt å fryse i hjel her. Dessuten venter Rolf på Sognli og det er ikke mobildekning her jeg er nå. Med en NMT 450, det beste Ericsson kan frembringe av teknologi på 12 kilo, burde jeg være godt rustet. Jeg fortsetter den hasardiøse ferden og fokus er minst like mye på tastaturet på mobilen som på vegen. Etter noen kilometer får jeg signal, men ingen kontakt i andre enden. Gjentatte forsøk og i det jeg passerer Meldal svarer det.

- Det er han Rolf. E du langt unna? Vi venta på dæ e og han Lars. Langt unna, og langt unna for jeg vet da knapt hvor jeg er. Hvor lenge kan dere vente på meg? Ta det bare rolig du. Oss vet det er dårlige forhold der du er, og oss har tida til å vente svarer Rolf sindig og rolig.

Takk for at det finnes slike folk tenker jeg. Jeg ankommer Sognli bare noen timer etter skjema, og Lars Ingdal har gjort klart til å fôre dyra slik at jeg får de på nært hold når de skal bedøves. Lars er Rolf sin assistent og har hatt ansvar for dyreholdet på Sognli i mange år. Og Lars har allerede et personlig forhold til disse kollene ettersom han har flasket dem opp fra de bare var noen dager gamle. Likevel er et bedøvelsesvåpen av typen Daninject medbrakt, og pilene med bedøvelsesmiddel klargjort. Den første pila sitter perfekt i låret på ei av kollene bare minutter etter ankomst, men bedøvelsen virker ikke som den skal. Det er gått minst 5 minutter uten at dyret viser tegn til reaksjoner. Den har fått en dosering som hadde fått selv en storvokst trønder oppflasket på karsk til å sovne på sekunder. Rolf blir urolig og mener kollene vil stikke av om jeg ikke er rask nok.

- Hegnet er ikke tett sier Lars, og drar de nå blir det kanskje påske før de er tilbake. Det er bare dager siden kollene kom tilbake etter å ha holdt seg med en av de store brunstbukkene her i dalen hele høsten.

Her er det bare en ting å gjøre, og det er å øke doseringen til de to andre og får pilene i lufta raskest mulig. Kaldt er det også, og kanskje har medikamentene i pilene krystallisert? Kjenner at jeg blir usikker selv også. Ikke minst med en så erfaren person som Rolf ved min side. Det bare forsterker følelsen av ikke å ha kontroll over situasjonen. Det har gått 3 minutter og de to siste kollene viser ikke tegn til reaksjon de heller, men den første har heldigvis lagt seg ned nå. Sannsynligvis er de bare litt tyngre enn jeg har antatt, og vært litt urolige før de ble bedøvet. Bare en liten økning av adrenalin i blodet er med på å redusere effekten av medikamentene vi bruker. Sekunder føles som minutter. Alle står stille og holder nær pusten for ikke å uroe dyra.

- Der legger nummer to seg sier Lars rolig. Kort tid etter legger nummer tre seg også.

Det er en lettelse å se at i alle fall noe fungere som det skal, men det er nå gått så lang tid siden den første kolla ble bedøvet at hun må ha ekstra oppmerksomhet. Takket være Lars og Rolf sin lange erfaring med håndtering av hjort lykkes vi å få alle de tre kollene raskt inn på hestehengeren.

- Du kan ligge over hos meg i natt sier Lars med en undertone om hans forståelse for at jeg må være dødstrøtt. Her skal det kjøres sør i natt, svarer jeg kjekt, men legger til at det hadde vært veldig bra med påfyll av varm og svart kaffe.

Turen sørover blir en lek sammenlignet med turen til Sognli. Dyra er trygt på hengeren og imponerende rolige. De er vekket opp av bedøvelsen ved at de har fått motgift, og dessuten har været blitt bedre. Skikkelig vinterføre og tung henger gir godt feste. Dessuten er det blitt 23. desember og jeg har en sterk lengsel etter å komme hjem før julaften. Om ettermiddagen samme dag kan jeg slippe de tre kollene ut av hengeren og i et eget hegn spesielt laget for dem. Så ble det endelig julaften sammen med familien i år 2000 også, og snøen kom til Svanøy i romjula det året.

Vinteren 2000/2001 blir til vår, og vår til sommer. Det er begynnelsen av juni og vi er midt i gjennomføring av kurs i ”Lokal naturforvaltning”. Et kompetansegivende kurs spesielt rettet mot kommunalt tilsette og grunneiere. Et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Hjortesenter og Høyskolene i Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag. Det er fullt belegg på Svanøy Hovedgård og et yrende liv på Hjortesenteret. Rolf Langvatn er i gang med undervisning om miljøovervåking og med spesielt fokus på overvåkingsprogrammet for hjort. Han har samlet hjortekjever i nær en mannsalder, og studentene følger ivrig med i professorens gjennomgang. Midt i undervisningen kommer Otto Kalland, kokken vår og min gode venn, inn og avbryter

- De tre kollene dine går i hagen på Hovedgården nå. Det blir først stille før noen begynner å le. Rolf ser på meg og jeg forstår først ikke hva Otto mener. Koller i hagen på Hovedgården? Otto, det er helt vanlig at det går ville hjorter i hagen på Hovedgården svarer jeg. Ikke med øremerker og som jeg kunne klappe, svarer Otto kvikt. Dessuten er alle tulipanene borte og gartneren er forbanna. Tror det er best du henter dem snarest sier han med et lurt smil rundt munnen.

I det jeg kjører tenker jeg at dette sikkert bare er et av Otto sine mange påfunn. For Otto var akkurat slik. Han kunne finne på de utroligste historier og lure de fleste til å tro på dem. Derfor tar jeg en tur inn i hegnet til de tre kollene bare for å se at de er der fortsatt. Meg skal han ikke lure så lett tenker jeg, men et stort hull i gjerdet like ved en av portene bekrefter vel bare det Otto hadde sett. Og fremme på Hovedgården noen minutter senere står to av kollene svært så fornøyd midt i et av bedene og knasker det som er igjen av tulipaner. Den tredje er ikke å se noe sted. Og gartneren Rannveig, som for øvrig er kona mi, er på ingen måte fornøyd hverken med kollene eller husbonden.

- Om du ikke fjerner kollene nå så …… Jeg har planta tulipaner for flere tusen, og de kollene dine skal ut av hagen straks. Hele kroppsspråket til kjerringa tilsier at kollene ligger tynt an. Og skal husfreden bevares må det handles før liv går tapt.

Rød i toppen etter å ha fått passet mitt påskrevet lokker jeg det beste jeg kan med ”daka-laka-lokken”, og rister taktfast i kraftfôrbøtta jeg har tatt med. De to første kollene står umiddelbart over meg i håp om å få en smaksprøve. De følger meg hvor enn jeg går, og sammen leter vi etter den siste kolla. Kollene følger et spor, men etter noen timer er vi tilbake i hjortehegnet og det er fortsatt ei kolle som mangler.

Hvor kan hun ha tatt vegen? Opplagt at hun må være på Svanøy, og jeg tar for gitt at hun vil komme tilbake til de to andre i løpet av noen dager. Et par dager senere er jeg innom den lokale kroa og der blir jeg møtt med begeistring og tilbud om gratis kaffe med wienerbrød.

- Helt fantastisk det du gjorde for oss for et par dager siden sier innehaver Ole Svanøe. Har ikke solgt så mye kaffe og så mange øl på en dag før forsetter han med et stort smil om munnen og øynene hans ståler. Hva snakker du om Ole? Har det skjedd noe her hos deg som jeg ikke har fått med meg? Ole ser med undring på meg. Hjortekolla di var her hele dagen og attpå til her inne på kroa mi. Der fikk den servert wienerbrød og folk kunne klappe den. Hadde du ikke sluppet den ut med vilje da? Jeg prøver å forklare hva som hadde skjedd, at vi hadde søkt etter kolla i flere dager, og at Kroa var det siste stedet vi tenkte på å leite. Dumt jeg ikke ringte deg, men dette ble i alle fall god butikk for Kroa. Sist jeg så kolla var den om bord i en av båtene ved gjestebrygga. Den la seg på dekk og så ut til å trives aldeles utmerket, avslutter Ole.

Den må være kidnappet, tenker jeg. Og hvordan i all verden finner jeg eieren av en eller annen båt som har tatt hjortekolla vår med seg? Tankene farer gjennom hodet i det jeg kjører tilbake til Hjortesenteret. Skal jeg ringe politiet? Eller er dette en sak for Økokrim? Dette er jo nærmest for faunakriminalitet å regne, og konspirasjonene bygger seg opp utover kvelden. Ryktene begynner også å gå, og jeg mottar flere telefoner med opplysninger om kolla de nærmeste dagene. Trolig ligger vi nok en gang godt an til å bli kåra til ukas fjogning tenker jeg. En tittel i regi av NRK Sogn og Fjordane og som tildeles personer som har dumma seg ut offentlig. Første gang vi toppet listene var i 1991 da de første dåhjortene vi fikk til Svanøy rømte fra det som ble regnet som verdens dyreste hjortehegn. Først reagerte jeg med vanntro på tittelen, men forstod etter hvert at dette var en hederstittel. Vi var rett og slett blitt lagt merke til, og som vanlig var det ingen som skrev et eneste ord da dåhjortene ble fanget igjen kort tid etter. Ryktene om kolla som nå var på rømmen var alt fra at den skulle være sett god og skeiv på bygdefest i Stavang, til at den ble felt av noen ”kjuajegere” fra Bergen et eller annet sted i nærheten av Flokenes. Og deretter servert på en av de bedre restaurantene i Byd’n med en aldeles usøkt Amarone – en perfekt match.

Det er allerede blitt tidlig morgen i midten av august samme år, og før jeg har våknet ordentlig mottar jeg en telefon;

- Da e frå NRK Sogn og Fjordane. Har du ein hjort på rømmen? Jeg hopper i stolen og blir først stille. Kan det være noen som tulleringer? Sikkert P4s Willi i røret som har fått et tips tenker jeg og svarer at ja vi har ei kolle på frifot. Hvordan det? Stille noen sekunder før journalisten svarer at da var da me tenkte ja. Og jeg forstår straks at dette er NRK, og venter egentlig noen intrikate spørsmål om når skjedde dette, hvordan kunne det skje, hvem har ansvar i ei så alvorlig sak og så videre i god revolverintervju ånd. I steden svarer journalisten hyggelig at dykk lyt ta dykk ein tur til Bygstad. Ring han Arild Borlaug du, så vil han forklara deg kva saka gjeld. Og ring meg når du er på veg, for dette lyt me filma og få med i Vestlandsrevyen - klikk.

Jeg sitter igjen som et stort spørsmålstegn, men ringer nummeret jeg hadde fått oppgitt.

- Hei, det er Trine svarer en hyggelig kvinne i andre enden. Jeg spør etter Arild og forklarer hva saken gjelder. Å ja, så flott svarer hun umiddelbart. Du må komme med en gang og hente kolla di. Det er bare 14 dager til jakta starter og her er så mange galne jegere at kolla kommer til å bli skutt første dagen. Og vi er så glad i kolla di forstår du sier Trine Hestad med bekymring i stemmen. Trine er kona til Arild og hun er endog slakter av yrke. Men å slakte hjortekolla fra Svanøy er utenkelig både for familien hennes og de fleste andre av deres sambygdinger.

Jeg forstår ut fra samtalen at her er det knapt med tid om vi skal ha håp om å få tilbake hjortekolla vår, og tar første rutebåt til Florø. Deretter beine landevegen, og den er slett ikke bein, med bil og hestehenger hjem på gården til Trine og Arild i Bygstad. Og det er jo som ”uthjort” for når jeg ankommer gårdplassen får jeg straks vite at nå har kolla blitt borte.

- Vi har i alle fall ikke sett ho i dag, sier Trine, og Arild følger på med at ho har jo vært her hver dag, og nesten til samme tid hver dag.

Sammen rusler vi nedover mot et stort jorde der kolla har brukt å holde seg, men ingen kolle er å se. Jeg har tatt med meg ei bøtte med fôr fra Svanøy og starter å lokke og banker samtidig i bøtta. Det går noen minutter, men ingen reaksjon, så vi beveger oss mot et nytt jorde. Det er som om jeg føler at det er noen som følger med oss, og blir raskt oppmerksom på noen bevegelser i skogkanten ikke langt unna. Og der kommer det ei kolle ut av skogen og rett mot oss. Det tar bare sekunder før kolla står og spiser fra fôrbøtta som om det skulle vært hjemme på Hjortesenteret. Gjensynsgleden er gjensidig og jeg blir bare stående å klappe kolla.

- Så det er her du har holdt deg din luring, hvisker jeg. Forsiktig stryker jeg kolla bak ørene, over ryggen og på sida. Klør den kjærlig ved halerota, og langsomt fører jeg hånda mot juret og kan bare konstatere at et eller annet sted i skogen har ho en kalv på lur. Og den er garantert ikke like tam som kolla. Her har jeg en jobb å gjøre, og dette kan ta sin tid, sier jeg til Arild og Trine.

Med oss har vi også Sverre Hestad, den legendariske jegeren, slakteren og viltforvalteren i Gaular, og han ser litt betenkt ut. Men ikke for noe annet enn å fortelle at han med glede stiller opp for å prøve å fange kalven. Og få både mor og barn tilbake til hjemstedet sitt før jakta starter. Og timene blir raskt til dager. Kalven er sky som den villeste hjort, og det er knapt mulig å se den annet enn som et kort glimt mellom busker og kratt. Dette drar ut og jeg føler sterkt at andre må bruke mye tid for å hjelpe meg.

- Hva tror du, Sverre? Har du tid til dette? spør jeg etter et par døgn med venting. Det tar den tiden det tar, sier Sverre rolig, og jeg forstår at han synes dette er både spennende og langt mer krevende enn å jakte med vanlig jaktrifle.

For vi har for lengts innsett at eneste måten å få kalven tilbake til Svanøy sammen med kolla er å bedøve den. Og det er lettere sagt enn ”hjort”. Først tredje dagen kommer vi i posisjon og kalven står på om lag 25 meter. Normalt et greit hold selv om ballistikken på ei bedøvelsespil er særs dårlig, men her er blinken liten og det er lett å skade kalven om jeg ikke treffer rett. Og i all min forsiktighet mangler jeg akkurat det lille ekstra som skal til for å treffe. For pila treffer i stedet en bringebærbusk rett foran låret på kalven, vinkler og lander rett bak den. Og kalven forsvinner neste før pila treffer bakken.

- Traff du, hvisker Sverre. Det ble bom, sier jeg og legger ikke skjul på misnøyen over mine egne skyteferdigheter. Jau, jau. Da e no sikkert slikt som kan skje den beste det.

Det lir mot kveld og etter et herlig måltid hjemme hos Sverre og kona hans bestemmer vi oss for å gjøre et nytt forsøk før det blir mørkt. Det er en nydelig kveld og vi bestemmer oss for å forsøke å finne en av hjortestiene i skogen i håp om komme tettere på kalven. Vi har ikke gått langt før vi ser flere koller, men ikke noen av disse er kolla vår. Det er tydeligvis mye hjort i dette område og etter hvert blir det for mørkt. Neste morgen gjør vi samme øvelse, og er ute så tidlige at vi håper å treffe kolla og kalven i det de kommer fra beitene på innmarka. Og det er da det skjer; kolla kommer langs en sti og med kalven tett bak seg. Kolla kommer mot oss straks hun blir oppmerksom på oss, sikkert i håp om å få litt ekstra kraftfôr, og kalven følger enda tettere på. Men i det de er 10 meter unna skjærer kalven ut i vill flukt. Jeg har bedøvelsesgeværet klart, og på instinkt følger jeg den flyktende kalven og trekke av idet den passerer ei lita glenne mellom to trestammer. Kunne sikkert ha skutt hundre ganger til uten å være i nærheten, men pila sitter perfekt i låret. Og 3 minutter senere ligger den vakre kalven i dyp søvn, og med kolla stående ved sin side. Det viser seg å være en kollekalv, og vi bærer kalven tilbake til innmarka og Sverre kan hente både bil og henger. Med kalven vel plassert fremme i hengeren går kolla rett inn på hengeren, og vi trenger bare å stenge bakdøra for henne. Fremme i tunet hos Arild og Trine kan vi stolt fortelle det som har skjedd, og jeg kunne erklære at heretter skal kolla hete ”Bygstadkolla” og kalven Trine. Samme kveld er de begge plassert i hjortehegnet på Svanøy og tilsynelatende lykkelige. Da var det bare 5 dager igjen til jaktstart det året, og alle kunne senke skuldrene. I alle fall for en stund, for usikkerheten om kolla ville dra tilbake til Bygstad samme høst, og kanskje felt under hjortejakta, var til å ta og føle på.

Sous Vide – Viva la vida!

ViltslakterietOpprettet av (C) Johan Trygve Solheim fr., januar 27, 2012 17:15:24

Sous Vide – Viva la vida!

Kanskje ikke alle som lytter til Cold Play, men jeg innrømmer gjerne å være fan. Albumet ”Viva La Vida” tok meg med storm, og det nyeste albumet ”Mylo Xyloto” befestet bare fasinasjonen. Spesielt sangen ”Paradise” har satt seg i ryggmargen, og det er egentlig det Sous Vide har gjort også!

Hva i all verden er Sous Vide? Eller ”Cuisson sous vide”? Dette er et begrep som brukes om mild varmebehandling av rå eller bearbeidet mat som er vakuumpakket og varmebehandles før eventuell kjølelagring. Les mer om teknikken på Nofima sine hjemmesider.

Vi har i lengre tid testet utstyr fra tyske Landig og funnet at utstyret er av høy kvalitet, og at sous vide egner seg godt for tilberedning av blant annet hjorteskank, nakke, bog og andre deler som er rike på bindevev. Dette er og stykningsdelene som er de mest smaksrike og som så alt for ofte havner i kjøttkverna!

Oppskift på bruk finner du blant annet i kalenderen fra Norsk Hjortesenter 2012 og som du kan bestille fra vår nettbutikk.

Så hører vi om eldre og pleietrengende mennesker som må leve på gjenoppvarmet mat. Slik vi forstår det er det sous vide teknikk som er tenkt brukt, og blir dette brukt på rett måte ser jeg frem til alderdommen. På den annen side er også Fjordlandproduktene basert på sous vide, og av di jeg har testet er det ikke alle som har falt i smak. Nå er det vel slik at råvarene som puttes inn er avgjørende for resultatet, og her har jeg vel en liten mistanke om at produsenten bak Fjordland tenker mer på fortjenesten enn at kunder med sans for gourmet mat.

Viva la vida – hva betyr det egentlig? Kort og godt leve livet om man forholder seg til den meksikanske versjonen, og det er det man gjør når man har fått en sous vide maskin i hende smiley

Vidundermaskiner kan du kjøpe her!

Gevir er populært!

ViltslakterietOpprettet av (C) Johan Trygve Solheim lø., januar 14, 2012 14:04:37

Jeg har med stor begeistring observert at blant annet gevir har blitt en populær interiørartikkel de senere årene. Det kan være enkle gevir eller gevir på skalle. Selv ferdig utstoppede hoder er det interesse for, og helt uvesentlig for kjøper hvem som har skutt hjorten. Hjortehoder i metall, plast, tre og gudene vet hva kan man også kjøpe. Imidlertid synes kunnskapen om gevir hos både selger og kjøper å være på et minimum! Var innom en møbelforretning for noen dager siden og der hadde de et produkt som ble omtalt som "horn, elg, natur". Det morsomme var at det var 3 feil av 3 mulige -produktet var en imitasjon av et dåhjortgevir smiley Rett omtale ville vært "gevir, dåhjort, kunststoff". De som ønsker ekte vare kan kjøpe gevir fra Norsk Hjortesenter. Både hjort og dåhjort smiley

Kalender 2012

AdministrasjonOpprettet av (C) Johan Trygve Solheim lø., januar 14, 2012 13:55:59

Det er mange som har kontaktet oss og spurt om det ikke kommer en kalender fra Norsk Hjortesenter for 2012 - og det gjør det J Vi er bare litt sent ute med å sende den ut, og som tidligere år vil den bli fritt tilsendt viltforvalterne i alle landets kommuner. Andre som ønsker det kan bestille kalenderen i nettbutikken vår www.svanoybutikken.no eller sende oss en e-post til hjort@svanoy.com Kalenderen koster kroner 100,- fraktfritt tilsendt.

I årets utgave av kalenderen har vi gleden av å ha kunne trykke fantastiske bilder av Kjell Erik Moseid, Atle Skjelde, Egill J. Danielsen og Johan Trygve Solheim. Her er også mange nyttige tips og egne felt for viktige datoer i hjorteforvaltningen. Og som tidligere år tips om tilberedning av hjortekjøtt.

Neste »